| |
 |
:: status ::
Det er ingen som har tro på at en kan gi slipp på det. Som en kontrast ser jeg mennesker som er så
fryktelig desperate og triste. De bader i sin egen falske glede og tviholder på sarte håp.
Jeg tror at når man forelsker seg, så setter personen seg på en av dine hjerteklaffer. Der lar hun bena
henge løst under seg mens hun tar innbo så lenge du måtte la henne være der. Noen flytter inn for godt.
Jeg har to av de, snart tre. De vil nok ikke være der, men de er der allikevel, og de vil aldri gi slipp.
Ingen kan få meg, og det er en rar tanke å bli vant til. Det er ikke på noen måte ment som et hovent
kompliment til meg selv, det er bare et tegn på at jeg ikke lenger vil la meg ødelegge av andre. Jeg tror
jeg skal klare det fint om jeg bare får en klem en gang iblant.
|
|
|